Nå må Norge stake ut kursen mot netto nullutslipp i 2050. Da kan ikke Enova sitte på feil fakta og en utdatert virkelighetsforståelse av hvor vesentlig hydrogen er, mener Ingebjørg Telnes Wilhelmsen.
Kronikk av generalsekretær Ingebjørg Telnes Wilhelmsen i Norsk Hydrogenforum og daglig leder Marius Holm i ZERO, publisert i Teknisk Ukeblad 11. juni 2021
I et innlegg i TU 2. juni, argumenterer markedsdirektør Øyvind Leistad i Enova for at hydrogen fortsatt er en umoden klimaløsning. Leistad mener derfor at offentlige og private investeringer de neste årene i all hovedsak må rettes mot teknologiutvikling. Det vil si til prosjekter og aktiviteter som kan gjøre hydrogenteknologi både billigere og mer effektiv, og dermed konkurransedyktig i fremtidens energimarked.
Vi er enige i at det fortsatt trengs teknologiutvikling i hele verdikjeden for hydrogen, og det er svært gledelig at antallet hydrogenprosjekter i Enova øker. Men tiden for å satse kun på pilot- og innovasjonsprosjekter er forbi.
Teknologien er kjent
Ifølge det internasjonale energibyråets (IEA) nullutslippsscenario, må over 80 prosent av de utslippskuttene vi trenger innen 2030, skje med kjent teknologi. IEA legger til grunn at produksjon og forbruk av hydrogen mer enn dobles mot 2030 for å nå 1,5-gradersmålet. Vi har altså ikke tid til å vente på neste generasjons klimaløsninger før teknologiene skaleres opp.
Dessuten vil skaleringen i seg selv trolig gi store steg innen teknologiutvikling. Med en spissformulering kjent fra norsk oljedebatt, vil vi påstå at Enovas konservative holdning til å skalere opp hydrogen som klimaløsning fremstår som et veddemål mot en vellykket klimapolitikk som innfrir 1,5-gradersmålet.
Energiteknologier som sol, vind og batterier er blitt lønnsomme nettopp på grunn av at teknologiutviklingen er forsert gjennom subsidier til oppskalering av kjent teknologi.
Presser ned prisene
Det er industrialisering i åpen markedskonkurranse, der mange selskaper presser ned prisene i sin del av verdikjeden, som er motoren i kostnadsreduksjonene. Som for sol og vind, må oppskalering av hydrogenløsninger skje parallelt med stadig teknologiutvikling. Den raskeste veien til kostnadsreduksjoner vil være gjennom skala og industrialisering.
Vi mener at Leistads og Enovas syn på utvikling av hydrogenteknologi er altfor passiv og bygger på en antagelse om at utviklingen her vil skille seg fra annen klimateknologi. Fremtidens energimarked vil formes av dem som går foran. Nullutslipp i dag krever ekstra kostnader. Men investeringene vil føre til at de neste prosjektene blir både billigere og bedre teknologisk. Teknologiutvikling og oppskalering er gjensidige forutsetninger for at klimaløsninger som hydrogen skal kunne rulles ut raskt nok.
70 prosent virkningsgrad
Øyvind Leistad hevder også at «dampreformering er vesentlig mer energieffektivt og billigere enn vannelektrolyse». Det første stemmer ikke. Produksjon av grønt og blått hydrogen ligger begge på rundt 70 prosent virkningsgrad. Hva som er billigst, avhenger av energipriser og skala. I en tidlig fase, når forbruket er beskjedent, kan grønt hydrogen vise seg å være det billigste alternativet. Etter hvert som forbruket av hydrogen øker, kan produksjonsanlegg for blått hydrogen bli mest lønnsomt – det vil teknologiutviklingen avgjøre.
Det er prinsipielt viktig at Enova har en teknologinøytral tilnærming til ulike klimaløsninger, samtidig som de spesifikke behov for hver enkelt løsning må reflekteres i virkemiddelbruken. Men viktigst av alt: Faktagrunnlaget må være riktig. Enova skal bidra til å bygge nullutslippssamfunnet.
Kan ikke ha feil fakta
Nå må Norge stake ut kursen mot netto nullutslipp i 2050. Da kan ikke Enova sitte på feil fakta og en utdatert virkelighetsforståelse av hvor vesentlig hydrogen er for å nå 1,5-gradersmålet. Hvis politikerne ønsker at Norge skal bidra til å skalere opp hydrogen som klimaløsning og skape fremtidens grønne arbeidsplasser, må de gi Enova en tydelig beskjed om at støtte til hydrogen skal prioriteres. Vi trenger en helt annen fart på hydrogensatsingen i Norge.